«Utgangsstillingen er gal. Føttene er samlet som i givakt, og når man setter seg kommer man for langt ut på stolkanten. Bevegelsene blir – som bildene viser – uskjønne, og resultatet uheldig.»

Skikk og bruk (J.W. Cappelens Forlag, 1960)

Famlende forsøk på korrekt oppførsel i gjenkjennbare hverdagslige situasjoner blir gjenstand for skyld og sårbarhet i Ingun Bjørnsgaards nye forestilling. Mot et bakteppe av vag kollektiv fortvilelse strever tre skikkelser med følelsen av feil som til enhver tid kan rettes, og selvkritikken som lett kan ta overhånd.

Med intertekstuelle og estetiske referanser blant annet til Skikk og bruk (J.W. Cappelens Forlag, 1960), utforsker forestillingen den fine linjen for aksepterte måter å bevege seg på uten å overskride risikoen for skam og forlatthet som ellers kan oppstå. 

I den metodiske utviklingen av Gjenstand og fortvilelse fragmenteres og abstraheres tematiske studier av feilfri etikette og sosiale spilleregler gjennom Ingun Bjørnsgaards koreografiske signatur og bevegelsesstrukturer. Trioformatet åpner opp for en videre utforskning av kompaniets ukoordinerte harmonier og formspråk.

Danserne havner i bruddstykker av beklemte situasjoner hvor de prøver å lytte til den andre og gjøre så godt de kan, utifra begrensede muligheter til bevegelser som kan passe inn. Mens de tidvis har nok med sine egne utfordringer, avventer de også løsninger og svar utenfor dem selv.