Sandra Mujinga er en norsk kunstner (f. 1989) og musiker som skaper store skulpturer knyttet til installasjon, performance og digitale medier. Inspirert av science fiction, afrofuturisme og kolonialismens historie, utforsker Mujinga overvåking og hva det vil si å være synlig eller skjult. Verkene hennes maner frem spøkelsesaktige skikkelser og alternative verdener, der grenser mellom mennesker, teknologi og dyr viskes ut.

Her forteller hun hva hun gleder seg til å se denne høsten, om hennes favorittminne fra Dansens Hus og om hennes tips til dem som ikke er vant til å se dans.

Hva gleder du deg til? 
– Jeg gleder meg til å se nypremieren av A song to… av Mia Habib Productions. Forestillingen tar opp problemstillinger som jeg er interessert i som kunstner, som for eksempel ulike konstellasjoner av det kollektive.
Personlig syns jeg det er interessant at teknologi gjør at mennesker i dag aldri har vært så sammenkoblet, og at vi samtidig er veldig isolerte rent fysisk .

Er det et minne fra Dansens Hus du husker spesielt godt?
– Forestillingen «RETRO KATT» av Tori Wrånes og Carte Blanche varmet hjertet mitt fordi jeg syns det er spennende når kunstsjangre samarbeider og fungerer på tvers av hverandre.

Hva mener du dansekunstjomfruer skal fokusere på i møtet med sin første danseforestilling?
– Å tilbringe tid med verket, og huske på at egen kropp lagrer og forstår mer enn man er klar over. Det fascinerende med dans er at det er en kunstform alle har tilgang til, fordi selve mediet, eller leiren som formes, er kroppen.

Hvordan overbeviser du en danseskeptiker?
– Dans er bare en ekstra kanal til mer kunnskap og en dypere forståelse av verden. Og den kan føre deg til magiske steder.