Kanskje jeg tenkte at det ville være stor forskjell på danserne, at de tre uten funksjonsnedsettelser ville være hjelpere, at de som var annerledes ville prestere dårligere? Fotograf Gry Traaen og jeg kom midt i oppvarmingen. Vi satte oss ned på siden av rommet. Vi hadde hverken med kamera eller notatblokk. Vi skulle bare observere. Se om dette kunne bli bokprosjektet vi lette etter.

De beveger seg som et organisk vesen, langsomt over gulvet. En arm her, et ben der, det er vanskelig å se hva som tilhører hvem eller hvor mange de er. Det er rolig musikk i bakgrunnen.

Fint, sier koreograf og leder av Kompani D Caroline Sprott, når de når enden av rommet. De vikler seg ut av hverandre, smiler. Gruppeklem, sier den ene og de holder rundt hverandre igjen. 

Oppvarmingen fortsetter. Vi har snakket om ro og uro, nå skal vi vise dette med kroppen. Tenk popcorn og honning. Beveg dere over gulvet, husk å møte blikkene, vær én organisme. Caroline er klar og tydelig, stemmen er likevel mild. Bort med mobiltelefonen, du er på jobb, sier hun når en lar seg friste for å sjekke skjermen. Så musikk igjen.

Organismen hopper, popper, blikkene møtes. Nå seig honning, sier Caroline. Bevegelsene blir lange. Bein sklir over gulvet, armer dras fra hverandre, langsomt. Alle er konsentrerte, nesten innadvendte, men hele tiden med blikket mot hverandre. Det tar lang tid å komme til enden av rommet. De tar seg den tiden.

- Vi går tilbake til den første øvelsen, dere skal være én organisme, men en og en skal ut av fellesskapet. Den som er ute skal stille seg med armene rett ned, blikket rettet fremover. Etter en stund skal dere ta den ene inn igjen, inn i bevegelsen. Så er det nestemann som skal ut. Alle skal ha vært ute av organismen før dere er i enden av rommet. Nå er det viktig at dere peiler dere inn på hverandre, dere må ha øyekontakt og følge med på de andres bevegelser. Har alle forstått, spør Caroline. Alle nikker. Gruppeklem, sier en og alle holder rundt hverandre. Dette blir bra, sier en annen og får high five.

Kompaniet beveger seg sakte, og det er igjen vanskelig å se hvem som er hvem, hvilken arm som hører til hvor. Så går én ut av organismen, stiller seg opp i utkanten med armene ned langs kroppen, blikket mot endeveggen. De andre fortsetter bevegelsen. Det ser ensomt ut utenfor.

Gruppen beveger seg mot den som står der, tar forsiktig den utenforstående inn i organismen igjen. Før de når enden av rommet, har alle stått utenfor. Alle tatt inn igjen. 

Fotograf Gry Traaen og jeg kom midt i oppvarmingen. Vi satte oss ned på siden av rommet. Vi hadde hverken med kamera eller notatablokk. Vi skulle bare se. Se om dette kunne bli bokprosjektet vi lette etter. 

Dansen vi fikk se, traff oss midt i magen. Hele sanseapparatet ble beveget. Da dansen var over, gråt vi begge to.

Vi skjønte at denne reisen vi hadde blitt invitert til å bli med på, ville bli noe helt spesielt. Reisens endeholdeplass var en stor forestilling som skulle settes opp på Dansens Hus ett år frem i tid.

Hva er egentlig inkludering?

Hver torsdag møtes seks mennesker på Oslo S. De tar toget til Sandvika og til Dissimillis øvingslokaler på Emma Hiorth. Den første gangen var alle litt engstelige. Hvem ville de møte? Hva skulle de snakke om? Ville de klare å kommunisere? Caroline sto og speidet ut av vinduet, ventet på gjengen hun skulle instruere det neste året.

Da hun så dem komme syngende opp bakken, skjønte hun at dette ville bli akkurat som hun hadde drømt om. Hun hadde funnet en sti og begynt å tråkke den opp.

Kompani D har nå danset sammen i ett år. Kompaniet består av seks dansere som sammen skal sette opp forestillingen Krets i Dansens Hus i Oslo, 7. til 10. mai. Tre av danserne i Kompani D er profesjonelle, tre er dansere med funksjonsvariasjoner. De er alle ansatte på like premisser, dette er en jobb de får betalt for. Medskapende utøvere er Marikken Eidslott, Maria Lothe, Christine Sandberg, Victor Guevara, Martijn Joling og Maria Klungnes Berg (nå Solvang).

Så hva er egentlig inkludering og hvordan skal vi få det til? Hvordan har Caroline jobbet med Kompani D dette året?

I starten ga Caroline gruppen oppgaver som skulle inspirere til danseglede, som samtidig skulle ufarliggjøre rommet de beveget seg i. Hun satte på musikk og byttet musikken underveis. Oppgaven var å kjenne hva musikken gjør med kroppen for å få frigjort bevegelse.

Mange har et slags bilde av at hvis det er en som er annerledes, så må man snakke barnespråk. At man må kommunisere på en annen måte eller legge til rette i kommunikasjonen, er noe annet, forklarer Caroline. Alle i Kompani D har forskjellige behov. De som har en høgskoleutdanning, liker gjerne å snakke fag. Når noen snakker fag på et slikt nivå, faller de andre fort ut. Men er det fordi de ikke synes det er spennende eller er det fordi språket er for vanskelig?

Gruppen hadde tidlig en samtale om hva som er viktig for at hver enkelt skulle føle seg inkludert. Ordene ro og uro gikk igjen. Ro og uro var noe de alle hadde kjent i kroppen, noe de alle søkte tilbake til eller prøvde å unngå. Og da tenkte Caroline, nå løsner det noe. For nå har alle bidratt, nå har praten blitt mer spennende. 
Det gjør at alt blir større.

- Gruppen jobbet gradvis med å nærme seg fysisk kontakt. Det handlet om både å lytte, stole på hverandre. Tørre også, bare tørre å ta sjansen. Lovpålagt inkludering koster penger og ressurser. Men det gir også nye perspektiver, mener Caroline. Det er noe veldig befriende med å jobbe med dette kompaniet, sier hun.

For dans er kommunikasjon. Og vi kommuniserer hele tiden. Gjennom språk og skrift. Men også med kroppen. Den ordløse kommunikasjonen Kompani D etter et år sammen viser frem når de danser, visker ut forskjellene mellom dem. De er ett, de er individuelle, de er alene, de er sammen. De treffer strenger i oss som enkeltpersoner, som gruppe. Det er noe unikt der, en formidling som er ekte.

Inkludering i praksis begynner først når vi slipper kontrollen over hvem som får være med å fortelle historien. En scene er ikke virkelig åpen før alle kropper, alle rytmer, alle måter å være på kan finne plass uten å bli formet etter en mal. Inkludering er ikke å plassere noen i kulissene. Det er å la dem skrive manus.

Kompani D er Norges første profesjonelle dansekompani der ulike kropper og uttrykk møtes på samme scene. Kompaniet inviterer deg inn i et rom der tradisjonelle former legges til side. Her blir hver kropp et språk, hver bevegelse en fortelling.

Kunstnerisk leder for «Krets» er Ellen Martha Jerstad. Komponist er Vilde Tuv, musikere Konstantin Karakostas og Sunniva Molvær Ihlhaug. Scenografi og kostymer har Nina Kay ansvaret for og produsent er Ida Frømyr Borgen.