Rått og upolert
Passe høy, kjekk, en som ikke er opptatt av å følge moten eller av å skille seg ut. Stillferdig og observerende, med en intens tilstedeværelse og råskap på scenen. 

- Han har en veldig fysisk inngang til dansen, og gjør vel ikke alltid ting som er så sunne for kroppen, forteller Guro Rimeslåtten, en nær venn og dansekollega i samtidskompaniet Carte Blanche i nærmere 15 år. 

- Alt han gjør kommer fra noen større tanker eller fantasier han har. Da lar han ikke kroppen stoppe de fantasiene. Det indre drivet gjør at man av og til klarer å pushe grensene for hva en kropp egentlig skal og kan gjøre. 

Det er uvørent og ser kanskje litt vondt ut, beskriver Ida Gudbrandsen, som har hengt og danset med vårt intervjuobjekt siden barneskolen på Hurumlandet i Asker. 

- Når jeg tenker på hans arbeid, ser jeg alltid for meg at man strammer musklene, sier hun og småler, før hun fortsetter:

- Nå skal jeg se forestillingen hans sammen med familien min, og de vil nok syns at det er litt rart. At danserne gjør seg rare. Men det er ikke det det handler om for han, eller det han jobber med. Og så kommer det an på hva man selv synes er fint og interessant. Og hans egne arbeid er alltid veldig interessante. 

Står aldri stille i tankene
Etter å ha fullført Kunsthøgskolen i 2006, flyttet gutten fra Sætre til Bergen og Carte Blanche, og har blitt der siden. Som danser har han jobbet med svært mange ulike koreografer. Innimellom, har han også rukket å gjøre egne prosjekter som koreograf både i Norge og utlandet, blant annet sammen med Rimeslåtten. 

- Han er aldri bare danser eller koreograf, men begge deler, uansett hvilken formell rolle han har. Den koreografiske inngangen er en ekstrem styrke, for han kommer ofte inn og løser noe som koreografen kanskje ikke har tenkt på selv, sier hun og utdyper:

- Det er ikke motstand, ikke direkte, mer en annen stemme som nesten alltid gagner prosjektet. Det er nok også grunnen til at han ofte får stor plass av mange koreografer. På samme måte gir han mye plass til  danserne når han selv er koreograf, slik at deres identitet og tanker får prege prosjektene.

Når han jobber med egne verk er han alltid på jakt etter å utfordre seg selv, ifølge henne. 

- Han vil ikke si seg fornøyd fordi stemningen er god. Han skal alltid jobbe til siste sekund, og står aldri stille i tanken. Når jeg tror jeg har skjønt noe i møte med ham, er det allerede gammelt nytt. Han jobber veldig bevisst med å åpne nye rom i seg selv og se på ting på nye måter. Derfor tror jeg at han fungerer så godt i Carte Blanche, og bidrar til at arbeidet ikke stagnerer. 

- Også er han en klippe som venn. Den åpenheten og nysgjerrigheten han har som kunstner, har han også i sine private relasjoner. Han er alltid lyttende og til stede, og kan alltid bringe inn nye perspektiver i måten å se livet på. Det gjør at også vennskapet utvikler seg.

Blackout Showcompany
- Ole Martin var aldri noe spesielt god i matte. Jeg husker at han jobbet på Kiwi og sleit med å gi folk tilbake riktige vekslepenger. Men vet du hva? Det tror jeg ikke han brydde seg noe særlig om, for han visste at matte ikke var så relevant for det han skulle gjøre senere i livet, forteller Ida Gudbrandsen. 

De møttes på basketbanen på barneskolen, og fant ut at de var et bra team. Det viste seg å stemme bra også for resten av livet. Gudbrandsen kaller dem for livsvenner, og de er fortsatt nære selv om de lenge har bodd i hver sin by. 

- Jeg husker at vi på ungdomsskolen brukte sinnsykt mange timer på å gå tur, spise smågodt, prate og bli enige om hvordan verden rundt oss egentlig var. Det var akkurat som om vi og verden rundt oss ble til gjennom å prate om den, og vi prøvde å forstå hvem vi selv var ved å speile oss i hverandre, og teste observasjonene våre på hverandre. Og så lo vi veldig mye. Han legger merke til detaljer som er komiske og ler mye mer og lettere enn mange kanskje tror.

Et stort fellesprosjekt for de to i mange år var ungdomskompaniet Blackout Showcompany, som de startet sammen.  

- Vel, han var nok det udiskutable talentet innen både dans og koreografi. Jeg var med og danset, og sammen skrev vi søknader, sydde kostymer og lagde PR-materiell. Den gangen tenkte vi at Sætre var et høl, og at vi bidro positivt med vår greie. Det er i alle fall det vi skrev i alle søknadene, forteller hun muntert. Nå er begge veldig glade i Sætre og Hurumlandet.

Gudbrandsen tror at Blackout Showcompany er en viktig grunn til at hun i dag jobber med dans. 

- Så sier det mye om Ole Martins karisma og utstråling at han klarte å samle 30 ungdommer i et dansekompani. Det har noe med hans kraft og engasjement å gjøre. Jeg tror mange som var med den gangen tenker på det som en definerende tid, selv om bare noen få av oss fortsatt driver med dans. 

- Og det fysiske uttrykket? Jeg tror at i alle fall noe av det kommer fra Blackout Showcompany. Man skulle gi alt og ta i alt man hadde. Det var liksom et kvalitetstegn. Vi kan le av det nå, men det ble kanskje en slags rød tråd også i hans videre arbeid. 

Scener fra en barndom
- Jeg skjønte med en gang han kom, at du og jeg, vi skal dele mye fint. 

Storesøster Synne var tenåring da attpåklatten Ole Martin meldte sin ankomst på midten av 80-tallet. 

- Jeg kjente så mye kjærlighet til han helt fra starten, og Ole Martin var – og er som en gammel venn jeg får møte igjen. Samtidig kjente jeg på en liten frykt for hvordan hans møte med verden skulle bli. Jeg glemmer aldri hvordan han fant fram til play- og spoleknappene på kassettspilleren lenge før han lærte seg å gå. Hele den lille kroppen danset foran kasettspilleren, forteller hun. 

Begge storesøstrene var med i et teater- og dansemiljø på Sætre, som inspirerte Ole Martin og Ida til å starte sitt eget, ti år senere.

- Jeg var veldig tett på dem en periode med ønske om at deres unike, frie og sterke uttrykk skulle finne sin plass i verden. Jeg ville nok også passe litt på at de ikke ble behandlet dårlig. En storesøsters beskyttende kjærlighet kanskje? Men Ole Martin trengte ikke min beskyttelse. Med langt hår, koppehåndduk som skjørt, gutt som danset og alltid lekte med jenter, var han et yndet mobbeoffer – men han tålte å stå i det. De får mene det de vil, sa han, jeg vil bare være meg selv. Dette har inspirert meg masse, det at Ole Martin kunne være så tro mot seg selv helt fra starten.

- Så er han alltid i utvikling. Han er veldig god på å være lost. Å være i en slags konstant utforsking uten å vite hvor han skal. Der ting er risikable på ulike måter, om man pusher en personlig grense eller fysisk for hva kroppen kan gjøre. Det å jobbe slik han gjør, med intensitet over tid, er skikkelig undervurdert. Det er også helt tydelig at han setter krav til seg selv, og han eier det 100 prosent. Det er kjempevakkert. 

Sharifi trekker også frem evnen til å få med seg andre, som et viktig trekk både ved koreografen og mennesket Ole Martin Meland. 

- Han er utrolig god til å engasjere folk, og det gjør han ved å lytte. Når han sier sine meninger, gjør han det på et punkt der det kan bli hørt. Samtidig er han nok litt forsiktig med å slippe folk helt inn på seg. Han er en utrolig sensitiv person, og jeg føler meg beæret over å bli sluppet inn og fått sett den sårbarheten som bor i ham.

Livet på siden av dansen
- Keramikk! Få med at han har oppdaget keramikk, sier bestevenninnen Gudbrandsen.

- Han har alltid likt håndarbeid, og å holde på med ting som tar tid. Som barn og ungdom gikk både han og jeg på arbeidsstue, som hans mor Elsa var leder for. Der lærte vi ulike typer håndarbeid, og han har tatt det litt opp igjen i voksen alder, med spikking, keramikk-kurs, og også pianospilling. 

For å være så eksperimenterende i sitt profesjonelle liv, er han enormt glad i tradisjoner ellers, ifølge storesøsteren. 

- Han er nostalgisk og liker at ting blir gjort på samme måte som før. Jeg har alltid hatt et behov for å bryte opp. Jeg tror at for Ole Martin så er det sånn at selv om man lager de samme rammene som i fjor eller møter de samme menneskene på det samme stedet, er det alltid noe nytt i det. Man må bare åpne øynene og se etter det.