«Å jobbe med kroppen som verktøy har alltid vært en selvfølge for meg», sier samtidsdanser og koreograf Harald Beharie i et podkastintervju om sitt kunstnerskap og sin praksis. Hen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og The Ailey School i New York, har vært ansatt i Carte Blanche, og valgte senere frilanslivet for å få større kunstnerisk frihet. De siste årene har hen for alvor markert seg internasjonalt: Soloforestillingen Batty Bwoy har turnert i en rekke land og mottatt både priser og stor oppmerksomhet, og i Undersang kombinerer hen koreografi, sang og installasjoner i skogen – i en utforskning av queer perspektiver på natur og kropp.

«Tror du Picasso lå på sofaen?» utbrøt Harald en gang, noe kjæresten Torbjørn Kolbeinsen senere har ertet hen mye for. Samtidig innrømmer Torbjørn at det tidvis kan være en utholdenhetsprøve å leve i samme hus som en kunstner med et ambisjonsnivå på høyde med Beyoncé og Lady Gaga. Ikke som karrierestrategi, men som nødvendighet: Harald lager ikke kunst fordi det er jobben hens, men fordi hen ikke kan la være.

Det er også dette som går igjen hos alle jeg har intervjuet i intervjuserien Bak ryggen på for Dansens Hus.

– Harald lurer ikke på om han har noe å komme med; han har jo noe han vil undersøke. Det er ikke noe tvil eller grubling. Det bare er der. Stoffet er der. Det er en indre trang, sier kjæresten Torbjørn.

– Han er så opptatt av kallet sitt. Man må godta at det er altoppslukende. Han er avhengig av kallet sitt for å eksistere, sier tidligere korlærer Liv Særheim.

– Det er en slags urgency i Harald, alltid. En følelse av at dette er det aller viktigste i øyeblikket, sier koreograf og samarbeidspartner Mia Habib.

Denne gangen retter vi blikket mot en av Norges viktigste stemmer i dansekunsten. Hvem er Harald? Hvor kommer x-faktoren fra? Vi snakker med familie, lærere, samarbeidspartnere og venner – og graver både i barndom, arbeidsmetoder og mytologi.

Der alt begynte

Harald har danset nesten hele livet. Før fylte fire år, sto Harald på stuegulvet og iscenesatte Tornerose for familie og naboer, og sendte billettinntektene til Redd Barna. Moren beskriver en gutt som hatet fotball, elsket klassisk musikk og aldri brydde seg om å være den eneste gutten i ballettsalen.

– Vi bodde i USA da han begynte hos en tidligere ballettdanser som underviste i en ombygd garasje. Da vi flyttet tilbake til Norge, startet han straks på ballettskole i Stavanger. Det var få gutter, så han fikk ofte roller. Men han brydde seg aldri om at han var den eneste som danset mens de andre spilte fotball, forteller moren Reidun.

Foreldrene kunne spøke: «Oppfører du deg ikke fint må du begynne på fotball.» Det var ingen trussel som bet.

Harald var fem år da familien så Nøtteknekkeren. Etterpå ønsket hen seg klassiske CD-er til jul, og fikk dem. Hen danset hjemme i stua, på kjøkkenet, overalt. Naboene kommenterte: «Der danser Harald igjen.»

– Harald har alltid vært målbevisst og utholdende. Det var ikke mye av og på. Hadde han bestemt seg for noe, så gjorde han det, sier moren.

En annen viktig del av barndommen var koret Viva i Sandnes, der Harald sang i ti år. Koret ble ledet av Liv Særheim, som husker godt dagen da en seks–sju år gammel Harald satt i salen på en Redd Barna-konsert og sa til mormoren: «Det koret skal jeg begynne i!»

Hen fikk med seg hele søskenflokken. Alle fem begynte i koret, på grunn av Harald.

– Det som sitter igjen når jeg tenker på ham, er hvor dedikert Harald alltid har vært. Hadde han bestemt seg for noe, så gjennomførte han det – helt uavhengig av hva andre mente, sier Liv. Spesielt på skolen skilte han seg ut. Å synge i kor var jo ganske uvanlig, kanskje til og med litt nerdete. Men han gjorde alltid det han selv hadde lyst til.

Koret handlet om mer enn sang. Liv hadde utviklet en egen kormetodikk som tok utgangspunkt i pust, spontane lyder og tilstedeværelse, men også i hvordan man oppfører seg mot andre. Fellesskapet betydde mye for Harald. I en avisreportasje sa hen en gang: «Liv sier at vi skal ta vare på hverandre. Alle skal ha noen å være sammen med.» 

– Korsangerne måtte se hverandre i øynene, hilse ordentlig, ta vare på hverandre. Samtidig var kravene høye: store produksjoner, profesjonelle regissører, opptredener i inn- og utland, blant annet i Filharmonihallen i Kuala Lumpur.

– For en liten gutt bygger det selvtillit, sier Liv. Han ble vant til å bli stilt krav til. Og han likte det.

Liv peker også på foreldrenes rolle. De skapte et miljø der det var lov å satse. De fulgte barna tett og støttet det de bestemte seg for. Hun ler når hun forteller at faren, Colin, ofte ble med som reiseleder.

– Vi har vært rundt i hele verden, og jeg valgte Colin som reiseleder fordi han var veldig reisevant og var så rolig. Han stresset aldri. Det preger hele familien: De stresser ikke. Men du kan stole på dem. De er der.

Hun husker også at Harald aldri helt forsto behovet for å klage.

– Jentene kunne syte. Guttene var mer sånn: Hvorfor lage så mye bråk? Harald var enkel å ha med å gjøre.

Da Harald var 16 år, flyttet hen alene til Oslo for å gå på Fagerborg. Det var tøft, men nødvendig. Liv forteller at hun har fulgt ham videre med stor interesse, og en gang hentet ham tilbake som gjesteartist med koret.

– Da koret sang, beveget han seg til korsangene. Senere i karrieren begynte Harald å danse naken. Da reagerte jeg, altså! Da ble det litt i grenseland for meg. Hun ler. Jeg husker særlig en utendørsforestilling ute i skogen. Broren Christian hadde laget musikken.

Et forskende menneskedyr

Ballettlæreren Philippa Cubison så det tidlig: en stille, høflig gutt med gnist, gode forutsetninger, og foreldre som stilte opp. En sjelden kombinasjon. Hun var Haralds første danselærer ved den britiske skolen.

– Da han kom, så jeg med en gang at han hadde noe i seg, genetisk - ja, men også denne gnisten. 

Likevel mente hun at Harald måtte videre. Møte andre miljøer, andre uttrykk. Finne sin egen kraft. Og det gjorde hen – gjennom jazzdansen. På Fagerborg møtte Harald Nina Lill Svendsen, som hadde ham i kreative fag, jazzdans og grunntrening i to år.

– Utad var Harald rolig og beskjeden. Men på scenen: fyrverkeri. Det så jeg med én gang, sier Nina.

Likevel var Harald lite målrettet i starten. 
– Han kledde seg annerledes, brukte egendesignede klær, og var tydelig en kunstnersjel. Han var et megatalent, men han gikk litt inn og ut. 

Nina beskriver dette som en klassisk læreroppgave: å få talentfulle elever til å faktisk jobbe. Målet hennes var å få ham tent.

– Jeg sa: «Harald, nå går du på en landsdekkende linje. Det er mye krutt i denne klassen. Jeg ser et megatalent i deg. Du har enorme forutsetninger. Skru på et gir. Se hvor langt du kan komme. Så kan du velge etterpå hva du vil bli.»

Og så skjedde det noe. Harald skrudde på. Hen løftet karakterene, ble en ekstremt sterk danser, og kom inn både på KHiO og på The Ailey school/Alvin Ailey i New York – et nåløye de fleste går gjennom langt senere, ikke rett fra videregående. Derfra gikk veien tilbake til KHiO.

Men allerede på Fagerborg var det tydelig: Teknikken var én ting. Uttrykket noe helt annet.

– Vi har alltid medskapende elever i koreografiene våre. Klassen var sterk, men Harald var original. Han tok sjanser. Han fikk seksere, men var egentlig en tier. Det var noe som skjedde. Et omslag. Han begynte å brenne. Da fikk han brukt hele seg. Og det gjør han fortsatt.

Uttrykket beskriver hun som voldsomt.

– Det var bisarre ting. Masse blod. Masse volum. Et dyrisk, nesten umenneskelig uttrykk. Et slags menneskedyr som forsker, sier Nina.

Hun rister litt på hodet og ler.

– Teknikken hans var nesten underordnet. Jo, det kroppslige var helt unikt. Men det kreative, det var der det virkelig eksploderte. Det var alltid blod i soloene. Alltid ekstrem intensitet. Men herregud for et uttrykk.

Allerede da var hun ikke i tvil:

– Vi skjønte at dette var en vi kom til å se mye mer til i norsk dansekunst. Det var som om han fikk et kick av å bare gå for det. Og så har han blitt der.

En uinnredet leilighet uten gulv

Den samme kompromissløsheten følger Harald inn i voksenlivet. Dansekunstner Irene Vesterhus Theisen minnes en type som kan jobbe døgnet rundt, bo på en byggeplass og spise knekkebrød til middag uten at det plager hen nevneverdig. Irene ble kjent med Harald da han var helt nyutdannet og fikk jobb i Carte Blanche som aspirant, hvor Irene allerede hadde jobbet en stund. De ble raskt venner, senere samboere i kollektiv, og i flere år gjorde de en rekke mer eller mindre halsbrekkende duetter sammen i ulike forestillinger.

– Jeg husker han bodde i en helt uinnredet leilighet uten gulv en gang i fjor. Nå bor han jo i et ekstremt hyggelig og gjennomført hjem, men der tror jeg det er rettferdig å gi mest ære til kjæresten som er arkitekt, sier Irene og smiler lurt.

Slik Irene husker det, lagde hun og Harald sjelden middag den perioden de bodde sammen. I hvert fall ikke Harald. Når Irene kikket inn på rommet hens i kollektivet, lå han ofte midt i en regelrett søppeldynge av stilige klær og sko, oppå en sammenbrettet overmadrass, med Mac-en på brystet. Hen sendte mailer, skrev søknader og planla sprell på Scenehuset med De Naive, Julie og Charlott.

– Sånn så det ut inne på rommet hans hele det året vi bodde sammen. Derfor var vi alltid inne på mitt rom når vi skulle binge Farmen Kjendis og spise popcorn. Som vi vel gjorde nesten hver kveld.

X-faktoren har alltid vært tydelig, mener Irene.

– Selv om han utviklet seg enormt de første årene jeg så ham danse, fordi han alltid har jobbet helt ekstremt hardt. Det er kanskje lett å glemme nå, når alle vil ha en bit av ham, men Harald er jo blant dem som har fått utallige nei fra Kulturrådet. Han satte opp masse forestillinger med De Naive på Scenehuset, helt uten budsjett.

For Irene peker dette på noe grunnleggende ved Harald:

– Han har alltid hatt evnen og viljen til å skape der han er. Gå ut i gata i Oslo og danse til politiet kommer og ber deg slutte, bare for å filme det. Eller bryte seg inn på Operaen med tilfeldig publikum på slep. Sammen med Julie Moviken og Charlott Utzig fylte han Instagram med en blanding av helt rå dans og humor, og ble en slags dansekjendis i det norske samtidsdansfeltet lenge før han fikk prosjektstøtte eller begynte å bli booket til festivaler. Drivkraften hans har alltid vært ekstremt synlig.

Å leve med en kunstner

For kjæresten Torbjørn Kolbeinsen finnes det knapt noe skille mellom kunstneren og mennesket: 
– Harald «skrur aldri av». Han jobber fra han våkner til han legger seg, med musikk på repeat, ideer i kroppen og en intensitet som kan være både slitsom og beundringsverdig. 

Som par har de knapt noe liv utenfor arbeidet: 
– Vi har to uker i jula og to uker om sommeren, sier Torbjørn. Det var nettopp denne kompromissløsheten han ble tiltrukket av.

– Han var så oppriktig interessert i kunst. Jeg hadde jo stalket Instagrammen hans på forhånd, så jeg visste litt hva jeg gikk til. Det var noe rart og veldig morsomt der, ikke komedie, men en slags merkelig kunstnerisk oppførsel. Jeg tenkte: Dette er en person jeg kan leve med. Det gikk fort. Torbjørn og Harald møttes på Kaffebrenneriet. Det var én date. Og så var de egentlig sammen. Han skulle jobbe i Bergen, så han rakk bare å bo hos Torbjørn i en måned.

– Og det langdistanseforholdet var kanskje det beste som kunne skje oss. Ellers kunne det ha brent opp på tre måneder. 

Torbjørn beskriver samlivet som en tålmodighetsprøve.

– Harald står opp, og så er det én lyd på mobilen som trigger noe. For tiden er det en slått som går på repeat. Under Batty Bwoy var det et helvete, den musikken gikk konstant i flere måneder. Han kroppsliggjør den. Den er der i dusjen, når han pusser tennene, når han lager frokost. Han setter mobilen på en hylle og jobber.

Forskjellene mellom dem er tydelige.

– Harald vokste opp med sju personer i huset, alle drev med musikk og lyd. Jeg vokste opp med fire, og var ofte alene hjemme i mange timer. Han har ingen problemer med å lage lyd når noen er hjemme. Jeg tenker: Nå er vi sammen, nå må vi ha et felles liv. Du kan ikke bare gjøre som du vil.

– Men jeg tror ikke han tenker over det. Dette er bare sånn han alltid har levd. Hvis du vil ha plass, må du bare ta den.

Harald venter ikke på tillatelse. Ikke på bekreftelse. Det krever mye ledelse i livet, sier Torbjørn, før han legger til:

– Før jeg ble sammen med ham, trodde jeg kunst var noe man kunne velge å gjøre. Eller la være. Nå tror jeg at de som faktisk får det til, de er alltid på. For dem er det livsnødvendig. For å føle seg levende.

Selv kunne han aldri levd sånn. Han hadde ikke orket det konstante trykket. Men Harald lar seg sjelden stresse av vanlig arbeidspress. Men hvis det oppstår konflikter mellom mennesker i en prosess, kan det gå inn på ham.

– Han har sterk rettferdighetssans. Han er veldig relasjonell, og opptatt av samarbeid.

Samtidig er samarbeid vanskeligere enn solo.

– Da må han forholde seg til andres ideer. Plutselig har de laget noe, og han har ikke vært helt inni det. Hvordan skal han komme seg inn i det? Solo er vanskelig på en annen måte. Da går han nesten inn i en slags besatthet.

– Hvilke kvaliteter må man ha som kjæreste til Harald?

Torbjørn ler.

– Du kan ikke ha for mange behov. Du må kunne legge dem litt til side i perioder. Og du må tåle å være mye alene. Avstand og savn er en naturlig del av forholdet vårt.

Han peker også på noe grunnleggende ved Haralds måte å tenke på:

– Han må se ting i virkeligheten for å forstå dem. Han ser dem ikke bare for seg. Og jeg tror det er derfor han lager så god dansekunst.

Et eksempel:

– Før kunne han be meg male en vegg blå. Da tenkte jeg: Ok, han vil ha en blå vegg. Så jeg malte den blå. Men nei. Den skulle ses rosa også. Og gul. Og grønn. Til slutt skjønte jeg: Han tester bare.

Slik jobber han også i koreografi. Harald kan utvikle noe som i seg selv kunne vært en forestilling, og så bare fjerne det. Det kan frustrere folk: «Her har vi jo noe dritbra, og så tar vi det vekk?» Men de jobber ekstremt intenst. Når noe du har brukt lang tid på blir strøket, kan det oppstå en råhet. 

– Du vil jo ikke se noen som danser på autopilot. Du vil se at de strekker seg.

Torbjørn smiler når han tenker på tiden Harald var aspirant i Carte Blanche.

– Da han fikk tilbud om forlengelse, sa han bare: «Nei. Jeg skal ha fast kontrakt.» Og la nesten på. Og så fikk han det.

Han rister litt på hodet.

– Han har guts.

Et tyngdepunkt

For noen av Haralds viktigste samarbeidspartnere de siste årene er det nettopp motet som går igjen.

– Harald liker å lage scenarier, sier danser Charlott Utzig.  – Å se for seg ting. Det var sånn mye av arbeidet med De Naive startet. Vi satte hverandre i ulike situasjoner og brukte dem som utgangspunkt for å skape.

Denne arbeidsformen utviklet seg over flere år, og ble stadig mer omfattende.

– Vi brøt oss blant annet inn i regjeringskvartalet under ombygging. Og en gang tok vi med oss et tilfeldig publikum fra gata, snek oss inn på hovedscenen i Operaen og gjorde en performance der, selv om vi overhodet ikke hadde noe der å gjøre.

Hun ler.

– Harald er ekstremt fri i hodet. Og det gjør det utrolig morsomt og interessant å tenke og jobbe sammen med ham.

Koreograf Mia Habib ga Harald hans første dansejobb etter studiene. Hun forteller at hun hadde blitt tipset om ham.

– Jeg fikk høre: «Dette er en helt spesiell student.» Og jeg valgte bare å stole på det.

Hun husker første møte godt.

– Vi skulle møtes på Tøyen. Jeg satt på postkontoret. Jeg kjente ham ikke, men ville invitere ham med i et verk som heter A song to..., som faktisk skal settes opp igjen nå i august. Stykket er for 15 profesjonelle dansere og opptil 50 frivillige, og ideen var å samle helt nyutdannede dansere og folk godt opp i 60-årene.

Mia skulle rett og slett spørre om hen ville ha jobben. Men Harald satt der helt stille. Nesten uten ansiktsuttrykk. Ingen reaksjoner. Og jo mer hun snakket, jo mer nervøs ble hun.

– Jeg følte jeg måtte selge inn prosjektet ekstremt godt. Til slutt følte jeg nesten at jeg var på audition for ham.

Da hen til slutt, helt lavmælt, sa ja, var hun utslitt.

– Og det er et ganske godt bilde på Harald: Han kan ha en enorm tilstedeværelse uten å gjøre så mye. Uten å si så mye.

Hun beskriver ham som både stille og grandios – og samtidig i stand til å være det mest radikale elementet i rommet.

– Han kan sitte taus gjennom en hel samtale, og så plutselig slippe en bombe. Og veldig ofte er det helt presist. Han har en ekstrem sans for timing. Både scenisk og i samtale. Og han har en veldig lun humor.

Harald er noe av det mest ufarlig-farlige Mia vet om. Eller farlig-ufarlige. Og det er sjeldent. Det er en kraft som gjør ham veldig fascinerende – både på scenen og som menneske.

De har senere jobbet tett sammen: A song to…som turnerte i Norge og Europa. Deretter All. Så How to Die – Inopiné Før det møttes de også i Carte Blanche, da Harald var aspirant og fikk en sentral rolle i et verk hun laget der.

Men det kom ikke som noe sjokk på Mia Habib at Harald ville gå sine egne veier. For alle som har fulgt ham, har det bare vært et tidsspørsmål.

– Harald er helt unik. Det er nesten som om han blir en kanal for øyeblikket. Fortid og framtid går gjennom ham. Han stoler på øyeblikket. Og på sin egen tyngde i det. Han trenger ikke gjøre så mye. Han er et tyngdepunkt. En magnetisme som oppstår når man tør å gi slipp.

Utzig peker på en annen side:

– Han har et av de skarpeste blikkene jeg vet om. Utrolig observant. Analytisk. Han husker hvis du hadde rare sko for åtte år siden. Ingen slipper unna blikket hans. Heller ikke han selv.

Kunne blitt en fantastisk forsvarsadvokat

Er det krevende å jobbe med ham? Tvert imot, mener Habib.

– Det er direkte, åpent og varmt. Og ekstremt presist. Han kan være knallhard og kritisk, men uten spill. Uten drama. Det passer veldig godt for meg.

Hun beskriver samarbeidet som nesten familiært.

– Vi deler en måte å stille spørsmål til verden på. Ingen av oss er helt del av majoriteten. Vi har minoritetserfaring. Og han er både dypt alvorlig og veldig morsom.

I dag ser også tidligere roommate Irene Vesterhus Theisen talentet til Harald som sammensatt.

– Som kunstner er han klarsynt og modig, og jeg elsker at arbeidene hans har så mye humor. De rommer både alvor, noe grotesk, noe vakkert og noe oppløftende på samme tid. Som tilskuer reiser jeg gjennom et helt spekter av følelser, og jeg blir fysisk påvirket av å se dem.

Som utøver beskriver hun ham som fysisk kompromissløs og ekstremt fri, samtidig som han har en ro over seg.

– Han kan fremstå drastisk, men leder prosesser med en tillit og tålmodighet jeg synes er imponerende. Han lar andres kreativitet utfolde seg. Og han ser andres superkrefter.

Som utøver elsker hun å samarbeide med ham.

– Han gir utrolig mye tillit, men utfordrer meg også. Det oppleves lekent og levende å være på scenen sammen med Harald, og jeg føler at han kan romme alle uttrykkene mine. Han har et enormt kunstnerisk mangfold i verkene sine, og en stor kompleksitet – samtidig som det kan være helt rett fram og treffe rett i brystet. Det er lite tildekket. Mer rått. 

For Utzig er én ting avgjørende:

– Harald slutter aldri å lete. Et verk blir egentlig aldri ferdig. I De Naive kunne vi øve langt ut på natta før premiere. Noe som var litt kinkig når vi jobbet ute og måtte ha prøver i mørket.

Hun beskriver ham også som lite nostalgisk.

– Han hviler aldri i noe som «fungerte før». Han stiller alltid spørsmål. Ser alltid etter hva det kan bli. Han ligger ofte litt foran i tankene.

Hun smiler.

– Jeg tror faktisk Harald hadde blitt en fantastisk forsvarsadvokat. Han er utrolig god til å se saker fra flere sider. Snu perspektiver. Og jeg tror det er nettopp det som gjør ham til den progressive og uforutsigbare kunstneren han er.